Arbeidsplasser i en iPhone-økonomi

"Under en middag med fremtredende næringslivsledere fra Silicon Valley i februar i fjor, spurte President Obama Apples tidligere direktør, Steven Jobs, om hva som skulle til for at iPhone kunne bli produsert i USA? Jobs svar til Obama var like direkte som ærlig: «De jobbene kommer aldri tilbake til USA»."

Omtrent slik åpner en artikkel i New York Times 22 januar 2012. Når vi vet at nesten alle 70 millioner iPhones, 30 millioner iPads og ca 60 millioner andre Apple produkter som ble solgt i fjor, ble laget i et annet land enn USA, fikk det meg til å tenke på nye arbeidsplasser i en moderne iPhone-økonomi: arbeidsplasser som før ble skapt hjemme blir nå skapt i andre land – fortrinnsvis i Kina.

Når ledere velger å etablere arbeidsplasser andre steder enn hjemme er dette ikke utelukkende på grunn av lave kostnader for å være konkurransedyktig. Erfaringen mange har gjort seg er at tilgangen på relevant arbeidskraft (ofte ingeniører) er mye større i Asia enn hva som er mulig å oppdrive hjemme. I tillegg har det vist seg at kultur, lederstil og arbeidsmoral gir stor fleksibilitet i produksjon.

Fra den ovennevnte NYT-artikkel illustreres dette på en glimrende måte: Bare noen uker før laseringen av iPhone i 2007 bestemte Steve Jobs at man ikke skulle benytte plastskjerm som planlagt, men glasskjerm for å unngå at det ble riper. Kravet var perfekt tilpassede skjermer innen seks uker for å holde lanseringsplanen. Ingen i USA kunne imøtekomme Apples krav. Da de nye skjermene ankom den kinesiske produsenten i Shenzhen ved midnatt noen uker etterpå, vekket arbeidsformannen 8000 arbeidere som bodde på fabrikkområdet. I løpet av en knapp time begynte de et 12 timers skift med å sette skjermene inn i iPhone-rammen. Innen 96 timer produserte fabrikken 10.000 iPhone per dag.

I en iPhone kommer omlag 90 prosent av komponentene fra andre land. Men alt settes sammen i Kina - ofte hos Foxconn Technology! Foxconn er den største aktøren med 230.000 ansatte hvor mange arbeider seks dager i uken, ofte på 12 timers skift. Mange tjener omlag NOK 100 pr dag. Foxconn har fabrikker i en rekke land utenfor Kina og setter sammen ca 40 prosent av verdens elektroniske konsumentprodukter. Kundene er i tillegg til Apple: Amazon, Dell, Hewlett Packard, Motorola, Nintendo, Nokia, Samsung, og Sony. Med andre ord svært store og globale kunder. I Norge er Foxconn primært kjent gjennom mediaoppslag om harde arbeidsforhold og selvmord.

Når stadig mer av produksjonen flyttes ut fra hjemlandet, må de underliggende støtte-næringene flytte etter. Ved å være nærme sine kunder kan de spare transportkostnader og dermed forbli konkurransedyktige. På denne måten får man en selvforsterkende effekt og snart sitter hjemlandet igjen med design, logistikk og markedsføringsfunksjonene.

Nå vil mange økonomer hevde at de kunnskapsbaserte verdiøkende tjenestene og mye av overskuddet forblir i hjemlandet. Outsourcing er dermed ikke noe problem. Jeg mener det er et for snevert perspektiv. Vår egen historie viser at når ledelsen i en bedrift flyttes til Oslo, skjer det noe med næringslivet lokalt. På samme måte skjer det noe med Norge når vi mister produksjons- og skaleringskompetansen. Mens Kina blir fremragende i å produsere og skalere blir vi tilsvarende dårligere. Det kan ikke være i Norges langsiktige interesse å ha arbeidskraft og produksjonskapasitet på tappekran i Kina.

Myndighetenes utfordring ligger i å tilrettelegge for at alle entreprenører og innovative bedrifter kan skalere opp i Norge. Det er dette som vil gi betydelig økt sysselsetting. Men skalering er vanskelig. Investeringene er ofte mye høyere enn i innovasjonsfasen og beslutningene om produksjon må fattes lenge før noen vet noe om innovasjonens kommersielle suksess. Slike beslutninger krever en god porsjon klarsyn og sterke nerver. Bommer man i tid eller omfang kan det få fatale konsekvenser. Myndighetene og Innovasjon Norge kan bidra med å redusere denne kommersielle risikoen ved å yte gunstige langsiktig lån til skaleringskapasitet og dermed gi grunnlag for økt sysselsetting i Norge.

Forskning har lært oss at mens tjenesteytende virksomheter primært vokser gjennom oppkjøp av andre selskaper som gjøres mer effektive ved å eliminere dobbeltfunksjoner, vokser fabrikker ved å investere i større kapasitet og flere ansatte. Det Norge trenger er flere kunnskapsbaserte virksomheter som kan gi grunnlag for sysselsetting av mange – skalerbare fabrikkarbeidsplasser. Ofte hører vi at det ikke er mulig rent økonomisk å investere i arbeidsplasser hjemme. Til det kan man svare at iPhone-økonomien er lønnsom – noe NYT-artikkelen illustrerer:

Apple har på lønningslisten 43.000 i USA og 20.000 i andre land, men sysselsetter 700.000 ansatte hos internasjonale underleverandører. Deres nettofortjeneste i fjor var USD 400.000 pr Apple-ansatt. Noe av overskuddet delte de generøst med de ansatte som i tillegg til lønn totalt mottok for NOK 12 milliarder i aksjer og omlag NOK åtte milliarder i aksjeopsjoner. I tillegg fikk Apples nye leder, Tim Cook, aksjer verd omlag NOK 2.500 millioner over 10 år i tillegg til en årslønn på NOK 8 millioner.

Mens lave kostnader, stor kapasitet og høy fleksibilitet kan være en Vestlig leders våte drøm, er det en Europeisk fagforeningsleders mareritt. Bør ledere i tillegg til samfunnsansvar ha en sosial samvittighet for å skape nye arbeidsplasser hjemme? Jeg mener ja! Avveiingen er enkel: lønnsfest for noen få eller arbeidsplasser for de mange.