Oslo, Munch og markedsføring

Vi har i den senere tid sett en positiv utvikling i og av Oslo. Den har på mange måter akslet seg til å være ikke bare et sted å jobbe og bo for sine egne og nærliggende innbyggere. Den har akslet seg til å bli Norges hovedstad - et sted manGe fra hele Norge ønsker å reise til for å se på statsinstitusjonene: NRK, Nasjonalteateret, alle museene, Slottet, Stortinget, Holmenkollen, Operaene, etc. Symboler som i stor grad er med på å definerer oss som nordmenn.

Bjørvika er i ferd med å bli en ny bydel med spennende bygg i og ved vannkanten. Med omleggingen av trafikksystemet og kaianleggene vil denne glemte bydelen fremstå som et spennende tilskudd til Oslos mange attraksjoner. Lamda, tegnet av svært anerkjente krefter og bifalt av de aller fleste sentrale spillere, ville vært et spennende tilskudd til området. Men Oslo-politikerne feilet da de ikke kunne aksle oppgaven med å gi verdensstjernen Edvard Munch et nytt sted å huse sin kunst og Norge en ny attraksjon. Problemstillingen ble deinert til kostnader og lokalisering: Tøyen, Tullinløkka eller Bjørvika. Etter vel 100 millioner kroner brukt, er vi tilbake til start.

Fra mitt ståsted gikk vi glipp av et nytt signatur praktbygg som kunne være med på å markedsføre Oslo som destinasjon nasjonalt og internasjonalt. Det handler om mye mer enn lokalisering. Det handler om investering for å styrke merkenavnet Oslo for å øke innteketene fra turisme og konferanser.

En by som har skjønt destinasjonsmarkedsføring, er USAs hovedstad Washington DC. I bykjernen har man "The Mall": en flott park omkranset med staselig og symboltunge bygg (The Capitol og Lincoln Memorial), flotte minnesmerker (Vietnam og Korea) attraktive museer (Smithsonians) og ikke minst verdenskjente landemerker (Washington Monument og The White House). Det som slår meg er at man bevisst har bygget en hovedstad som skal være et attraktivt sted å besøke for Amerikanere og utlendinger. Et sted Amerikanere er stolt over. Slik sett er Washington en av de mest attraktive turistdestinasjonene i USA.

Forståelsen for storstilte bygg som utviklere av merkenavnet Oslo og Norge, er mangelfull i Norge. Paradoksalt nok liker vi å referere til andre - Paris og Eiffeltårnet; Sydney og Operaen; London og Big Ben; Barcelona og Gaudis Sagrada Familia - men snubler når vi selv har en unik anledning til å sette Oslo på verdenskartet. Ingen kan benekte at storstilte bygg trekker mennesker.

I Bjørvika har vi et unikt samspill mellom moderne kontorbygg (barcode) som bakteppe til sjøen, Operaen og det nye Munch-museet. Sammen med Holmenkollen og Vigelandsparken ville dette vært unike attributter som kunne knyttes til merkenavnet Oslo. Litt av poenget med destinasjonsmarkedsføring er at attraksjonene ikke bør ligge for langt fra hverandre. For mye transport stjeler verdifull og knapp tid.

På samme måte som et kjøpesenter som samler mange butikker under ett tak, må ha en god beliggenhet og sterke merkenavn - ankerbutikker - for å tiltrekke seg kunder, må Oslo tenke spennende bygninger og innhold for å tiltrekke seg turister og konferanser - et marked i sterk vekst. Det må være en grunn til å reise til et sted.