Regjeringen har som en del av sitt Norge 2.0-prosjekt satt
innovasjon, entreprenørskap og gründere på agendaene. Alle tiltak er
prisverdige. Men det store spørsmålet er om politikerne skjønner hva innovasjon
og teknologi betyr for samfunnet og økonomien. Her skal jeg peke på fire
samfunnsmessige utfordringer ved innovasjon og teknologi som vi i jakten på
Norge 2.0 må ta innover oss.
Dagens
Norge – Norge 1.0 – er i tillegg til å være en oljeøkonomi, en sterkt utviklet
serviceøkonomi med stor grad av automatisering. Tenk på alle arbeidsoppgavene i
forbindelse med en banktransaksjon eller flyreise som er automatisert og
overført til kundene. Videre digitalisering og automatisering av arbeidsoppgaver
gjør at nesten halvparten av dagens yrker vil kunne bli erstattet av roboter i
løpet av få år, i følge Samfunnsøkonomisk Analyse Rapport nr 19-2015. Innovasjon
innen teknologi vil med andre ord ha stor betydning for sysselsettings-,
utdannings-, og fordelingspolitikken i samfunnet.
Mot redusert sysselsetting?
Så langt ser vi ikke i makrotallene at økt automatisering
leder til økt arbeidsledighet. De aller fleste som har blitt fristilt på grunn
av teknologiske forbedringer, har opp til nå blitt fanget opp i andre mer produktive
og lønnsomme næringer som for eksempel olje. At ny og mer lønnsom teknologi
ikke leder til økt arbeidsledighet, kaller økonomene for ”The Luddite fallacy”.
Argumentet deres er at ny teknologi leder til billigere varer og tjenester som
øker husholdningens evne til å etterspørre mer – noe som leder til økt
etterspørsel etter arbeidskraft. Siden den Industrielle revolusjon på
1700-tallet har økonomene hatt rett. Men i nyere tid har vi sett at økonomisk
vekst ikke leder til økt sysselsetting – noe som kan gjør at Luddittene kan få
rett.
Det er i dag mye som tyder på at vi i fremtiden ikke kan
stole på at markedene løser teknologiske omstillinger på samme måte som før. De
teknologiske endringene og hastigheten antas å være større, raskere, og kreve
andre kunnskaper og ferdigheter enn hva vi tidligere har opplevd. Det store
spørsmålet er om vi kan stole på historien eller om vi må være mentalt
forberedt på tenke annerledes med hensyn til krav til omstilling eller sysselsettingsnivået
i samfunnet.
Mot høyere utdanningsnivå?
Inntil nå er det primært mennesker med lavere utdanning som
har blitt rammet av automatisering. Nå er de med høyere utdanning under angrep.
Men vil økt utdanning løse problemet? For 30 år siden var tallet på norske studenter
i høyere utdanning kun 40 prosent av hva det er i dag. I tillegg tar flere
lengre utdanninger. Mange beskriver utdanning som en stige man må klatre. Logikken
er at jo høyere opp man er, jo tryggere er man mot arbeidsledighet. Det er
feil: utdannings og arbeidsmarkedet er som
en pyramide. Økt utdanning vil flytte flere oppover, men det betyr ikke at det
blir plass til flere på toppen med mindre vi klarer å skape et stort antall nye
bedrifter. Om vi ikke lykkes med dette, vil mange av de tusen jobbene i bunnen
av pyramiden som blir borte med økt automatisering, ikke finne sin plass høyere
oppe i pyramiden til tross for økt utdanning. Overutdanning av arbeidskraften
er dermed en trussel.
Mot nye utdanningsprogrammer?
Det er en gal tilnærming å se innovasjon og automatisering
som et menneske-maskin kappløp i et forsøk på å ligge foran maskinene. Man må
heller se det som komplementaritet: vi skal samarbeide med maskinene,
softwaren, og robotene for å utføre oppgavene bedre. Ingeniører, leger,
advokater, økonomer, og professorer –alle jobber som kan beskrives i detalj - vil
få støtte fra teknologi som øker kvaliteten på deres tjenester.
Faktum er at med kunstig intelligens er teknologien vesentlig
bedre til å hurtig tilegne seg store mengder informasjon, lagre den, gjenskape
den, foreta kompliserte beregninger eller foreta beslutninger. Av dette følger
det at studenter innen de tradisjonelle ”science, technology, engineering
og mathematics” (STEM) studiene vil slite i konkurransen med en super-smart datamaskin - Dr. Watson fra
IBM - som er fylt opp med samme kunnskap. Min påstand er at i fremtiden vil de naturvitenskapelige
utdanningene ikke være like
relevante for så mange. Spørsmålet
blir da: hvilke utdanninger vil være best egnet til å supplere – ikke
konkurrere med maskiner? Dette utfordrer oss på utdanningspolitikken.
Mot større samfunnsmessige (u)likheter?
Algoritmer, maskiner,
og roboter kjøper ikke varer og tjenester. For å opprettholde økonomisk vekst må derfor de
som jobber øke sin etterspørsel etter varer og tjenester som mer enn
kompenserer for den økte automatiseringen i bunnen av pyramiden. Er dette
realistisk? I tillegg viser data fra USA at den gjennomsnittlige
husholdningsinntekten for en familie har stått stille siden 1975 til tross for
at produktiviteten har steget hele tiden. Mye tyder derfor på at de som har
kapital, eier maskinene eller robotene er de som primært har fått gleden av
produktivitetsveksten. Den franske økonomen Thomas Piketty kan få rett: med
redusert etterspørsel etter arbeidskraft til relativt sett lavere lønninger,
vil de som har kapital bli vinnerne. Men ingen samfunn kan overleve med store
ulikheter med hensyn til hvem som kan etterspørre vare og tjenester og hvem som
har formue. Dette utfordrer oss på fordelingspolitikken.
Avslutning
Regjeringen og Norge er inne i et godt spor i
vår tilpasning til en mindre oljeavhengig økonomi og mange nye innovasjoner,
virksomheter og jobber vil se dagens lys. Utfordringen er å bryte den jobbløse
veksten som skjer. Forskere og gründere må bidrar til nye virksomheter som
skaper produktive og lønnsomme arbeidsplasser. Jeg har pekt på behovet for å
tenke nytt om fire sentrale forhold. Håpet er at politikerne ser det samme
behovet. En ting er sikkert: Vi kan ikke bruke samme tenking for å løse de nye problemene
for Norge 2.0 som vi brukte da vi skapte Norge 1.0.
