Hvorfor sosiale medier er usosiale

Publisert i Bergens Tidende 29 oktober 2022

Det Amerikanske Kongressvalget er bare en uke unna. Mye står på spill: abortsaken, immigrasjon, bekjempelse av sosiale ulikheter og inflasjon er bare noe av sakene. Debattklimaet er hardt og polarisert. Noen mener at selve demokratiet står på valg. Det sier mye om alvoret. 

Mange peker på de sosiale medienes rolle for det uforsonlige debattklimaet i USA. De får god støtte for dette i forfatter og New York Times-journalisten Max Fisher sin bok «The Chaos Machine: The Inside Story of How Social Media Rewired Our Minds and Our World». 

Aktiv bruk av sosiale medier i politikken skjøt fart med president Barak Obama og gikk steroider med Donald Trump. Begge ble valgt fordi de nådde frem til velgerne og evnet å engasjere dem til å stemme. Men med Trump økte den ekstreme ordbruken på sosiale medier merkbart fra 2016 og fremover. Hans ekstreme tweets inneholdt konspirasjonsteorier, kulturkriger, undergravde folkehelsen og truet med atomkrig. 

Økende sosial uro, polarisering av meninger, og destabiliserende av samfunn er ikke bare et Amerikansk fenomen. 

Max Fisher, som har rapportert om den forferdelige volden i Myanmar og Sri Lanka, dokumenterer i Chaos Machine hvilken rolle Facebook, WhatsApp og YouTube spilte for å oppildne innbyggere og brukerne til hatdrevet folkemord. En vesentlig faktor var den virale desinformasjonen som matet hatet, de oppkonstruerte anklagene, ofte mot minoriteter, om spionasje, drap, voldtekt og pedofili. 

En annen kjent sak var den såkalte Pizzagate-saken hvor Hillary Clinton på Twitter og 4chan urettmessig ble anklaget for å lede en ring av pedofile demokrater som holdt til i en pizzarestaurant i Boston. Det skapte engasjement. Overbevist om at dette foregikk, dro en mann med våpen til Boston og restauranten for å "frigi" barna.

I dag vet vi at moralsk forargelse gjennom ekstrem ytringer er en av de viktigste følelsene som blir utnyttet av Google (YouTube) og Meta (Facebook, Instagram og WhatsApp) sine algoritmer. Grunnen er like enkel som den er forkastelig. I jakten på vekst og lønnsomhet, oppdaget analytikerne tidlig at de kunne øke engasjementet og tiltrekke seg nye brukere ved å fremprovosere emosjonelle reaksjoner. 

Beskjeden til programmererne var klar: optimaliser algoritmene for å fremme hyperpartiskhet og fore brukerne med ekstreme nyheter for å få dem til å engasjere seg enda mer.

I dag ser vi at politikere spiller på algoritmenes logikk for å skape engasjement rundt seg og sine saker.

I en nylig New York Times artikkel analyserte journalistene innholdet i mer enn 3,7 millioner tweets, Facebook-annonser, nyhetsbrev og kongresstaler. 

De talte opp ord, som ifølge akademisk forskning, er knyttet til splittende politisk innhold, inkludert ord som av lingvister og informatikere er kjent for å brukes på polariserende måter - for eksempel "fascistisk" og "sosialistisk", "ekstremt høyre" og "radikal venstre." Omfanget av emosjonelt ladede og splittende ord og uttrykk var påtakelig og økende.

At flest mulig deltar i samfunnsdebatten styrker demokratiet. Men det er betinget av at vi debatterer og ikke roper til hverandre med megafon fra hvert vårt kaninhull. Det krever også at plattformeierne er bevisst sitt samfunnsansvar, at de aktivt modererer debattene, og at de utvikler algoritmene til å promovere gode, sannferdige og balanserte debatter.  Det gjør de ikke i dag.

Det paradoksale er at dette var utgangspunktet for Twitter, Meta (Facebook), og Alphabet (Google). «Don’t be evil!» var Googles mantra frem til 2018. Meta hevder at «Facebook er et sosialt verktøy som forbinder deg med menneskene rundt deg». 

Fordi vi alle er brukere av sosiale medier, har vi alle et ansvar. Men dagens algoritmer gjør det vanskelig. Derfor må disse selskapene i større grad reguleres slik at kan hjelpe oss til gode diskusjoner og meningsutvekslinger. Et samfunn uten dialog er ikke bare fattig, men også usosialt.

Slik blir du lurt i butikken

Bergens Tidende 18 oktober 2022

Å spille på menneskelige svakheter er ikke god forretningsskikk. 

Har du hørt om krympflasjon? Ser du det i bildet over?

Enkelt forklart betyr dette at leverandøren eller dagligvarebutikken reduserer størrelsen på for eksempel sjokoladen, reduserer antall seigmenn i posen eller antall egg i kartongen, men beholder den gamle prisen.

Kundene betaler med andre ord mer for mindre. Mens tre pastiller mindre i en eske ikke er stort for en kunde, er det stort for produsenten som i sum sparer mange penger og tjener mer.   

Butikkene og leverandørene «slipper unna» av tre grunner. For det første må endringen være så liten av kundene ikke legger merke til det.

For det andre er konsumenter dårlige til å regne om priser til sammenliknbare størrelser som for eksempel pris pr. egg, etc.

For det tredje er dagligvarehandling ofte knyttet til tidspress, og man kjøper det samme som alltid, uten å tenke.

Vår evne til å tenke grundig og rasjonelt – eller ikke – kalles for system 1 og 2-tenkning, hvor 2 er det grundige. De aller fleste av oss har en lei tendens til å tenk raskt og dessverre ofte feil.

La meg gi et eksempel som er hentet fra nobelprisvinner Daniel Kahneman sin bok «Thinking Fast and Slow»: Et balltre og en ball kostet totalt 1,10 dollar. Balltreet koster 1,00 dollar mer enn ballen. Hvor mye koster ballen?

Dersom du sier 0,10 er du et offer for System 1-tenkning – utgangspunktet for krympflasjon i butikkene.

Et NRK-oppslag minnet meg på da jeg som NHH-student på slutten av 1970-tallet, var forskningsassistent på et prosjekt om volum-prising.

Foranledningen var at en rekke leverandører hadde innført økonomiforpakning og hevdet i reklamen at dette var billigere for forbrukerne. Kjøp stort og spar penger!

Utstyrt med skjema og kalkulator sto jeg i en rekke Bergens-butikker og regnet ut pris pr. stykk i pakningen og fant at kundene i urovekkende grad betalte en høyere pris pr. stykk i de store forpakningene enn for de normale.

Produsentene og butikkeierne dultet med andre ord kundene til å velge noe som var best for butikken ved å skape et inntrykk av gunstig pris.

I følge Washington Post er krympflasjon ofte knyttet til økonomiske nedgangstider når kundene har strammere økonomi, eller når det oppstår ubalanse i råvaremarkeder og prisen stiger kraftig.

Det er også aktuelt når myndighetene har søkelyset på inflasjon – noe mange lovgivere nå har etter å ha tilført økonomien betydelige beløp i forbindelse med pandemien.

Et enkelt søk i norske medier viser at Kiwi, som NRK peker på, ikke er unike. I et Dagblad-oppslag fra 2010 er det chips-produsenten Maarud som driver med krympflasjon.

I reklamen fremhever de at de har frisket opp emballasjens utforming, men sa lite om at den største posen, som tidligere veide 350 gram, nå veide 250 gram.

I en tidligere pristest kostet den samme posen 21,90 kroner i de fleste butikkene. Den nye, men mindre posen kostet nå 24,90 kroner. Justert for størrelse, kostet det samme produktet 60 prosent mer.

Å spille på menneskelige svakheter er ikke god forretningsskikk eller -etikk. Ingen produsent eller butikkeier liker å bli tatt på fersken i krympflasjon. Det handler om tillit. Som kjent varer ærlighet lengst, men ikke fordi den er minst brukt. 

Når tyngdekraften tar over

 

General Electric, mobiltelefonselskapet RIM (Blackberry), videokonferanse-selskapet Zoom og treningsselskapet Peloton har en ting til felles. De var på toppen av konkurransepyramiden i sine respektive bransjer – det er de ikke i dag. 

Tyngdekraften har rammet dem. Mens RIM er borte, peker aksjekursene sørover for de andre. Det er mange grunner til dette. Men en ting er felles for alle som sliter: de har glemt grunnprinsippene i markedsorientert ledelse.

Ledelsesguruen Peter Drucker og Harvard-professor Theodore Levitt hadde det til felles at de mente at en bedrifts viktigste oppgave var å tiltrekke og beholde lønnsomme kunder og at markedsføring og innovasjon var de eneste funksjonene i bedriften som bidro til dette. Det er her GE, RIM, Zoom, og Peloton sviktet.

For å kunne tiltrekke og beholde lønnsomme kunder på en effektiv måte, må virksomheten, produktene og tjenestene fremstå som relativt mer attraktive enn sine konkurrenter. Av pedagogiske grunner har markedsføringsfaget utviklet en metode og måte å jobbe på som kalles 5C, STP og 7P.

·         5C = customer, company, competitor, context, 

            collaborators.

·         STP = Segmentation, Targeting, Positioning.

·         7P = Product, Place, Promotion, Price, People, 

              Process, Physical facilities

Dette er grunnprinsippet for all ledelse, strategiarbeid, markedsføring, og innovasjon. Det er dette som bekjemper den naturlige kreative ødeleggelseskraften som ligger i effektive og rettferdige markeder.

Dessverre viser data fra Norsk innovasjonsindeks ved NHH at norske husholdninger ikke er imponert når det gjelder bedriftenes innovasjonsevne og dermed ikke finner dem særlig attraktivitet. En slik situasjon fungerer godt så lenge konkurransen eller antall aktører er begrenset. Som i dagligvarebransjen - noe næringsminister Vestre har påpekt

En åpenbar feil ledere av selskaper som for eksempel GE, RIM, Zoom, og Peloton gjør er at de på et tidspunkt i sin jakt på økt lønnsomhet, prioriterte interne prosesser fremfor kunder, produkter og tjenester. De blir med andre ord mer opptatt av intern effektivitet og organisering enn god håndtering av 5C, STP, og 7C.

Innovasjon og markedsføring er i dag like mye funksjoner som en ledelsesfilosofi – tenke fra utsiden og inn. Den eneste grunnen til at kunden skal velge en bedrift, et produkt eller en tjeneste er fordi løsningen, i et effektivt marked, tilfører henne større verdier enn andre reelle alternativer.

RIM opplevde i tiden 2004 til 2011 at nye kunder flokket til på grunn av at de hadde markedets beste mobiltelefon Blackberry med en fremragende e-post løsning, flott design med tastatur og skjerm, og ikke minst positiv vareprat fra fornøyde kunder. I jakten på økt effektivitet, glemte ledelsen å innovere. Under pandemien vokste Zoom og Peloton eksponentielt fordi kundene måtte jobbe hjemmefra og ikke kunne oppsøke treningsstudioene. Etter pandemien var konteksten som før pandemien. Men ledelsen hadde innrettet organisasjonene på evig vekst.

Andre «topp performers» som har aksjekurser som peker sørover (som ikke betyr at de er «down and out»), er Amazon (-35% siden mid nov 21), Alphabet (-33% siden mid nov 21), og Disney (-51% siden primo mars 21). Hva de gjør for å bekjempe tyngdekraften, blir interessant å se. Disney vil heve prisene på billettene.

Kreativ ødeleggelse betyr at konteksten endrer seg og at konkurrentene og kundene utvikler seg. Markedet står aldri stille. Det eneste konstante er at kundene alltid vil velge den eller det som er best for dem. Det er ikke kundenes oppgave å redde bedrifter som sliter. Derimot er det virksomhetenes oppgave å gi kundene en bedre løsning når de “sliter” med dagens løsning. 

Det var dette en rekke flaggskip som Kodak, Nokia, SAAB, RIM (og en rekke andre) glemte. De ble forelsket i egen effektivitet, sin egen teknologi og gårsdagens måte å løse dagens problem på. Vi kaller det «path dependency» - stiavhengighet. Vi fortsetter med det vi kan best.

I jakten på å tilføre kundene verdier, må ledere være villig til å gjøre ting annerledes. Til og med kannibalisere egne produkter eller virksomhetsområde om så er nødvendig. Om ikke du gjør det, vil markedet gjøre det for deg. Det er ditt valg.

Markedets tyngdelov fungerer i to trinn. I første fase presser den bedriften bakover i konkurransen. I andre fase vil bedriften falle ut av markedet fordi kundene ikke finner dem attraktive. Hvilket flaggskip er ut neste gang? Vi vet ikke, men her er min prediksjon:

Virksomheter vil ikke bli erstattet av AI, IoT, eller 5G, men de som ikke inkluderer dem i sitt markedstilbud eller forretningsmodell vil bli erstattet av dem som gjør det.

 

Hvorfor batteriproduksjon i Norge er risikabelt

Publisert i Finansavisen 10 oktober 2022.

Begrenset tilgang på kompetent arbeidskraft og billig strøm, sen oppstart og lange avstander til markedene med etablerte aktører, gir Norge et dårlig utgangspunkt i et stort og voksende marked.

Vindmølle- og batteriproduksjon er av næringsminister Jan Christian Vestre definert som to vekstnæringer i Norge. Mens produksjon av vindmøller bygger på nesten 100 år med kunnskap og ferdigheter fra offshore sektoren, er batteriproduksjon helt nytt. En urealistisk optimisme gjør at jeg er skeptisk.

Dagens batterimarked betjenes i hovedsak av asiatiske selskaper. Kina har 56 prosent av markedet, Korea 26 prosent og Japan 10 prosent. De fire største aktørene er CATL og BYD (Kina), LG Energy Solution (Korea) og Panasonic (Japan). USA har nå tatt opp kampen. 

I Norge er det hittil lansert fire såkalte giga batterifabrikker. Innen 2025 skal hver produserer 30-40 gigawattimer med batterier årlig. Med dagens priser og dollarkurs, tilsvarer dette en omsetning på cirka 30 milliarder kroner årlig per fabrikk – totalt 120 milliarder dersom alt de produserer blir solgt, ifølge forskere i Universitetsavisa. 

Dette er over 40 milliarder mer enn hva som kommer frem i en nyere Menon Economics-rapport fra 2022 hvor de antar at eksporten i 2030 blir 78 milliarder norske kroner.  Men det er ikke dette som er problemet.

Rapporten «Eksportmeldingen 2022» peker på tre forhold som virker krevende for å lykkes med norsk batteriproduksjon. For det første må aktørene ha tilgang på arbeidskraft, om lag 8100, som i dag arbeider andre steder. For det andre har ikke arbeidskraften den kompetansen som kreves for effektiv produksjon av batterier. Til slutt er rikelig tilgang på billig strøm i beste fall usikker eller skutt ut i tid. 

Etterspørselen etter batterier øker i takt med utbredelsen av elektriske kjøretøy og utbygging av fornybarenergi, som må lagres for effektiv bruk. Fra 2019 til 2028 antar man at det globale markedet for batterier vil stige fra 17 milliarder dollar til 95 milliarder dollar.  

Vi må anta at de etablerte aktørene i et marked i vekst med økende konkurranse, vil forsvare sine markedsandeler og bygge ut kapasitet i takt med etterspørselen. Kostnads- og markedsmessig vil logistikken og markedsføringen av ukjente batterier fra Norge være krevende når veksten i produksjon og kjøp av elbiler forventes å være utenfor Europa. Faktum er at seks av verdens ti største elbilprodusenter er i Kina, hvor også Tesla har etablert seg.

Siden 2010 har gjennomsnittsprisen på en (Litium-ion batteri) EV-batteripakke falt fra 1,200 dollar per kilowatt-time til 101 dollar i 2021. I hver EV-batteripakke er det flere sammenkoblede moduler som består av et titalls til hundrevis av oppladbare Li-ion-celler. 

Samlet utgjør disse cellene omtrent 75 prosent av den totale kostnaden for en gjennomsnittlig batteripakke. Produksjonsprosessen, som innebærer å produsere elektrodene, montere de forskjellige komponentene og fullføre cellen, utgjør resten av den totale kostnaden. 

Det er på de siste 25 prosentene at Norge kan ha et kostnadsfortrinn dersom produsentene får rikelig tilgang til billig energi og kompetent arbeidskraft. Med vår kobling til Europa og ACER-avtalen er det naturlig å anta at europeiske priser på strøm også vil gjelde i overskuelig fremtid. 

Til slutt. De norske aktørene kommer sent til markedet. Mens de norske aktørene øver seg på å effektiv produksjon, har de etablerte gjort dette i flere år. Det tilsier at det blir vanskelig for de norske å ta dem igjen på effektivitet i produksjon.

Mye tyder på at den store norske satsingen på batteriproduksjon er en høyrisikosport og i verste fall «død ved ankomst». Nå skal det sies at det er viktig å tørre å satse. Til det vil jeg si at det kanskje finnes større potensial for bærekraftig og lønnsom vekst innen digital tjenesteeksport.