Hvordan regulere delingsøkonomien?

Publisert som kronikk i Finansavisen 28 desember 2015.

En teknologi-basert delingsøkonomi er som internett. Den har kommet for å bli. Spørsmålet er hvordan vi skal forholde oss til den.

LO er bekymret for utrygge arbeidsforhold. NHO Reiseliv er skeptisk på grunn av konkurransevridning. NHO Abelia er positive på grunn av innovasjonskraften. NHO direktøren er avventende. De eneste som er ubetinget begeistret er kundene.

Når delingsøkonomien har kommet for å bli og er antatt å vokse fort på kort tid, hvordan bør vi tenke når det gjelder regulering av denne nye økonomien? Før vi kan besvare dette spørsmålet må vi avklare hva delingsøkonomien er. En vanlig definisjon er 

”konsumenter som gir hverandre midlertidig tilgang til underbrukte eiendeler, muligens mot betaling”. 

 Med bakgrunn i denne definisjonen gir The Guardian (20 mai 2015) en fin oversikt over hva delingsøkonomien er.

1. Dele handler om konsumenter som deler med andre konsumenter og handler ikke om leie eller leasing av varer fra et firma til konsumenter. 
2. Dele handler om at konsumenter gir hverandre midlertidig tilgang til et gode. Det handler ikke om å overføre eiendomsretten til noen. 
3. Dele handler om en bedre utnyttelse av fysiske eiendeler og ikke om at konsumenter yter tjenester til hverandre. 

 Men hvorfor er man engstelig for delingsøkonomien? Grovt sett kan vi dele motargumentene i fire kategorier: plattform monopoler, brudd på privatlivets fred, utnyttelse av arbeidskraft, og konkurransevridning.

Monopoler og privatlivet

De to første er ikke unike for delingsøkonomien, men noe man finner innen hele internettøkonomien: søkemotorer (Google), sosial medier (Facebook), og datalagring (Dropbox). I tillegg er alle plattformer som knytter mennesker sammen kjennetegnet av en nettverkseffekt: desto flere som er med desto mer attraktivt blir det å være med. På denne måten vokser monopoler frem og i kjølvannet følger innsamling og lagring av store mengder personopplysninger i globale firmaer.

Utnyttelse av arbeidskraft

Når det gjelder utnyttelse av arbeidskraft i form av for eksempel Airbnb-verter eller Uber-sjåfører som arbeider for en plattform, er dette en kritikken som primært er knyttet til tappekransøkonomien og ikke delingsøkonomien, slik den er definert over. 

Konkurransevridning

Urettferdig eller konkurransevridning handler om konkurransen mellom de nye plattformene og de etablerte firmaene hvor de siste er underlagt et annet og strengere regime enn de første. Dette er en legitim kritikk. Dessverre er ikke plattformfirmaene særlig imøtekommende når det gjelder å løse dette problemet.

Måter å regulere

I tilfellet Airbnb ønsker myndighetene i Amsterdam at konsumenter skal kunne leie ut sine bo-objekter på en av-og-til-basis som ledd i delingsøkonomien, men ikke slik at de gjør det på permanent basis og i skala. De har løst dette ved å  ha et tak på 60 dager pr år hvor man kan leie ut boligen. I tillegg vil de at kundene skal betale en turistskatt gjennom Airbnb – noe som har vist seg vanskelig da Airbnb ikke vil dele sine data med lokale myndigheter. Jeg vil legge til at utleieobjektet må være primæbosted. Utleie av bolig nummer to, tre , etc er ikke i tråd med delingsøkonomien som definert over.

Uber hevder at de er en aktør innen delingsøkonomien. Det er de ikke. Deres forretningsmodell er tappekransbasert – on-demand! For at Uber skal bli troverdig i sitt argument bør de organisere seg som et delingsforetak. Blablacar.com er et delingsforetak fordi sjåfører annonserer turer hvor andre kan sitte på – gjerne mot betaling. Poenget er at turen skal gjennomføres uansett. Ubersjåfører ligger som gjedder i sivet og venter på turer. Dette er ikke i tråd med delingsøkonomien som definert over.

Myndighetene ønsker konkurranse mellom aktører, det vil si reelle alternativer. I tilfellet plattformmonopoler handler det om hvor lett kunder kan flytte sine personlige data fra en plattform til en annen. Da må det være slik at kundene eier sine egne data og at de lett kan ta dem med seg til en ny aktør. Men slik er det ikke alltid.

Oppsummering

For meg står delingsøkonomiens grønne ressurs argument og innovasjonsargument sterkt – noe som tilsier at man reguleringsmessig må skille mellom delingsøkonomien og tapperkransøkonomien. Derfor mener jeg at det bør være en forsiktig beskatning (om noen) av private som leier ut til andre private. Videre mener jeg at tappekransøkonomien må reguleres både mht skattebetaling og sikkerhet og at delingsøkonomien primært må reguleres mht sikkerhet for konsumentene.