I den verbale kampen i Aftenposten mellom Krohn Traaseth i Innovasjon Norge (IN) og professor Lie ved Universitet i Oslo (UiO), vedrørende INs strategi, heier jeg på sistnevnte. La meg utdype.
Diskusjonen peker på to ting:
a) INs evne til å plukke vinnere og
b) INs evne til å utvikle vinnere.
IN mottar årlige en rekke søknader om bistand i forbindelse med oppstart av nye virksomheter eller utvikling av eksisterende. Erfaringen man utvikler ved å gå gjennom en rekke forretningsideer skulle tilsi at man over tid skulle klare å skille de gode fra de dårlige. Slik sett skulle IN være godt rustet. Men det er de ikke.
a) INs evne til å plukke vinnere og
b) INs evne til å utvikle vinnere.
IN mottar årlige en rekke søknader om bistand i forbindelse med oppstart av nye virksomheter eller utvikling av eksisterende. Erfaringen man utvikler ved å gå gjennom en rekke forretningsideer skulle tilsi at man over tid skulle klare å skille de gode fra de dårlige. Slik sett skulle IN være godt rustet. Men det er de ikke.
Når de ikke tar noen finansiell risiko ved å bevilge penger til prosjekter, ligger det ikke så mye incentiv til å lære av feil. Dette fikk meg i en debatt til å fremme følgende ide: la et profesjonelt investormiljø, som for eksempel private equity firmaer, vurdere en tilfeldig andel av de årlige innkomne søknadene til IN og la IN vurdere de resterende. De som blir fremmet som investeringsverdige fra begge miljøene får tildelt midler. I etterkant kan man se hvilke virksomheter som a) kom over den kritiske fasen på tre til fem år uten å gå ut av markedet og b) evner å skalere opp omsetning og ansatte. Av dette kunne må utveksle erfaringer for å bli bedre.
Ideen er ikke original. Oljefondet har satt ut til et eksternt marked av meglere en stor del av oppdragene. Resten gjennomfører de selv. Utfordringen i begge miljøene er å gjøre det bedre enn de andre. Det samme kan IN gjøre.
Når det gjelder INs evne til å utvikle vinnere, gjøres det ikke noen særlig god jobb her heller. I to rapporter fra SSB fremkommer det at effektene av INs innsats er tilsvarende lik null. I den første rapporten (2015/35: Effect on firm performance of support from Innovation Norway) konkluderer man med at de ikke finner støtte for ideen om at økonomisk støtte til oppstartsvirksomheter øker deres overlevelsessannsynlighet, målt fem og ti år etter oppstart.
I den seneste SSB-rapporten (2016/12: Innovasjons- og verdiskapingseffekter av utvalgte næringspolitiske virkemidler) tegnes det samme bildet: effekten av hver million kroner investert i prosjektet for minst fire år gamle virksomheter, er, sammenlignet med Norges Forskningsråd og skattefradrag, lavest for IN: i underkant av ett nytt årsverk og kr 300.000 i økt verdiskaping.
Oppsummert har vi at effekten av INs innsats for oppstartsvirksomheters om de har hjulpet går konkurs like fort som før, men med ett årsverk ekstra og litt større verdiskaping. I sum mener jeg derfor at det er all grunn til å vurdere INs innsats med hensyn til å plukke og utvikle vinnere og at det er svært betimelig av Einar Lie å sette flomlyset på INs virksomhet. Det må de tåle gitt de midler de tilføres og den rollen de har i omstillingen av Norge.
Når det er sagt skal Kohn Traaset ha ros og ære for å ha satt innovasjon, entreprenørskap og verdiskaping på agendaen. Vi skal ikke gå langt tilbake i historien før IN var noe man ikke brydde seg om. Nobel fredspris vinner, Elie Wiesels uttrykk er relevant i denne sammenheng: Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Slik sett viser debatten at vi ikke er likegyldig til Innovasjon Norge eller dens leder. Til det er deres oppgaver for viktig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar