Grådighet som ledelsesfilosofi

Publisert som Debatt-innlegg i Bergens Tidende 14 april 2016.

Med Panama-saken og Aftenpostens avsløringer har tilliten til DNBs forretningspraksis stupt. Inntrykket vi sitter igjen med er at ledere drives av en grådighetskultur som vi må ta et oppgjør med.

Mitt ærend er ikke jussen, men å peke på hva som driver presumptivt opplyste ledere til å begå handlinger som kolliderer med samfunnsnormen. Jeg mener at mye kan forklares med bakgrunn i en ledelses-doktrine som setter eiernes interesser først og høyest. I filmen ”The Big Short” illustreres den grådighetskulturens som følger av denne doktrinen på en ypperlig måte – en galskap som blant annet ga oss finanskrisen og nå Panama-saken.

Opphavet til ”eierne-først” doktrinen og grådighetskulturen i næringslivet, finner vi i 1976. Da publiserte Michael C. Jensen og William H.  Meckling den mest siterte ledelsesartikkelen i historien:  "Theory of the firm:managerial behavior and Agency Costs and Ownership structure".

Forfatterne argumenterer for at det er i samfunnets interesse at ansatte ledere skal ivareta eiernes interesse. For å sikre at dette skjer fikk ledere bonuser knyttet til vekst og ofte aksjeposter eller opsjoner i selskapet.

I prinsippet kan bedrifter vokse på to måter. Gjennom aggressiv bruk av markedsførings virkemidler og da spesielt ved lave  priser, økt reklame, hyppig produktlanseringer, og økt tilgjengelighet av produktene og tjenestene. Alternativt kan de vokse gjennom oppkjøp av andre bedrifter.

I Norge har vi sett hvordan DNB aggressivt har jaget overskudd og vekst. Utvikling av kompliserte og feilaktige langsiktige spareprodukter solgt med lovnad om stor avkastning aggressivt overfor eldre mennesker - gjerne med tilbud om lån for å kjøpe spareproduktet. Røeggen-saken ble avgjort i Høyesterett, men DNB er tilbakeholden med å etterkomme kravet. Låntakere har erfart hvor raskt DNB setter opp renten og tilsvarende sene med å juster den ned ettersom Norges Bank endret styringsrenten. Alle husker DNBs invitt til spleiselag for å bedre bankens inntjening og hvordan Bjerke fikk utbetalt bonus etter at kundene tok hele regningen. Panamas-saken gjør at vi nå husker banken for å aktivt promovert pengeplassering i skatteparadis og Bjerkes fornektelse av kunnskap om dette. Slikt inngir ikke til tillit.

Men DNB er ikke alene om å ha en tvilsom forretningspraksis. Store norske selskaper som Telenor, Statoil, Hydro, og Yara har vært knyttet til klanderverdig forretningspraksis – alt for å sikre tilgang på markeder, råvarer, og vekst. Dessverre er dette helt i tråd med "eierne-først» doktrinen – en doktrine som gir ledere svært gode lønnsvilkår.

De to mest markante lederne i "eierne-først" doktrinen er kanskje Coca Colas leder Roberto Goizueta og Jack Welsh i General Electric. Begge hadde aksjeposter i selskapet som en vesentlig del av sin lønnskompensasjon. Mens Goizuetas var den første lederen med USD 1 milliard i firmaaksjer ved sin død i 1997, var Welsh aksjer i GE vokst til  USD 900 millioner da han pensjonerte seg i 2001. I tillegg kom en betydelig fast lønn og bonuser for å vokse firmaene.

Erfaringene siden 1976 tilsier at ”eierne-først” doktrinen som blant annet har gitt oss finanskrisen og sub-prime krisen må erstattes med en mer langsiktig og bærekraftig logikk. The New York Times forteller 6 april a The Labor Department har innført en ny lov som tvinger finansinstitusjoner til å opptre i sine kunders beste interesse. Er dette begynnelsen på en ”kundene-først” doktrine? Moralen er at tilfredse og tillitsfulle kunder tenderer til å gi tilfredse eiere, men tilfredse eiere trenger ikke å bety tilfredse og tillitsfulle kunder – noe Panama-saken har vist.