En nylig artikkel i Wall Street Journal: Can the sharing economy provide good jobs" fikk meg til å tenke på arbeidsforholdene i den nye økonomien.
En venn av meg er budbilsjåfør for Bring. Men det er ikke de som er hans arbeidsgiver og gir han kjøreoppdrag. Det er det en app på smarttelefonen som gjør. Min venn er selvstendig næringsdrivende og konkurrere hver dag om Bring-oppdrag gjennom appen. Han er en ny type arbeidstaker/arbeidsgiver. Han er en liten, men svært viktig aktør i delingsøkonomien eller tilgangsøkonomien som kobler tilbyder og etterspørrer via en elektronisk plattform.
Parallelt med delingsøkonomiens vekst har det vokst frem en underskog av mikroentreprenører – enkeltmanns foretak - som jobber for disse selskapene eller rettere sagt en plattform. Det finnes for eksempel Airbnbverter, Lyftsjåfører, TaskRabbit-håndtverkere, Skillshare-lærere, Park My Pooch- hundepassere, Shyp pakke-hentere, AnyRoad-turistguider, RelayRides-bileiere og mange flere.
Som figuren viser eier disse mega selskapene ingen aktiva - det er det deres sjåfører, verter, håndtverkere, etc som gjør!
Omfanget av mennesker som starter egen virksomhet og ”henter sine oppdrag” fra de ulike selskapene, vokser i omfang. I USA utgjør slike selvstendige entreprenører i delingsøkonomien 7 prosent av arbeidsstokken.Arbeidsorganisasjonen the Freelancers Union og Intuit, som utvikler programvareløsninger for små oppstarts-bedrifter, har estimert at innen 2020, vil mer enn 40 prosent av den amerikanske arbeidsstokken være frilansere i den forstand at de ikke er fast ansatt i en bedrift. Det er ingen grunn til å tro at dette er isolert til Amerika.
I Norge har vi Norwegian som ønsker å gjøre sine ansatte inkludert piloter til Norwegian sjåfører og verter. På denne måten overfører de arbeidsgiveransvaret og ansvaret for å sysselsette dem fra seg til de ansatte. For arbeidsgiver er dette svært attraktivt ved at man får en svært fleksibel kostnadsstruktur - noe som er bra når forretningen går bra eller dårlig. Men hvorfor stoppe med piloter? Hvorfor ikke behandle professorer, lærere, leger, skuespillere, etc som selvstendige næringsdrivende som tilbyr sine kunnskaper og ferdigheter til potensielle arbeidsgiver via en app????
En situasjon med arbeidskraft på tappekran er et åpenbart brudd på tradisjonen hvor de aller fleste er ansatt i en bedrift. Det er også nytt for arbeidstakerorganisasjonene som har sin legitimitet ved at de forhandler på vegne av sine medlemmer som arbeidstakere. Hva er deres rolle når medlemmene har blitt selvstendig næringsdrivende?
I Norge er man opptatt av et mykere samfunn. Men en utvikling hvor ansatte blir egne næringsdrivende med et inntjeningskrav for å ha en anstendig lønn, vil lede til lengre arbeidstid og mindre familietid ved at man må være tilgjengelig hele tiden. Min venn som gjennom sin app er sjåfør for Bring føler på dette.
Han arbeider intenst for å skape relasjoner til dem som fordeler oppdrag og til dem som mottar pakkene han leverer. Håpet hans er at han vil bli foretrukket av dem ved at han gjør en god jobb (leverer i tide) og er serviceminded (godt humør, tilgjengelig). For dem som mottar hans tjenester er dette en fantastisk situasjon. Men for familien er ikke situasjonen like gunstig. Han jobber ca 10 timers arbeidsdag og familieferiene har blir færre og kortere. Til meg sier han at lånet på bilen og huset må tilbakebetales. Da må han jobbe. I tillegg må han betale forsikringer og pensjoner selv. Resultatet er at han jobber mer enn noen sinne. Jeg er ikke trygg på at gleden med å jobbe for seg selv overstiger usikkerhet og mer-arbeide.
Hva er moralen? Tilgangsøkonomiens mange fordeler har også en bakside: Mens kunder og bedrifter har fått en bedre hverdag, endrer det arbeidsmarkedets spilleregler hvor ansatte må ta en større kommersiell risiko og arbeide mer og lengre. For samfunnet må man vurdere om fordelene overstiger de menneskelige kostnader.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar