Reduksjonens ti-år

Dagens situasjon i Europa med gjeldskrise og demonstranters misshag med børsene gjennom aksjonen Occupy Wall Stret, gir tanker tilbake til Bob Dylans legendariske sang fra 1964 - "The Times They Are A-changin'"

Come senators, congressmen
Please heed the call
Don't stand in the doorway
Don't block up the hall
For he that gets hurt
Will be he who has stalled
The battle outside ragin'
Will soon shake your windows *)
And rattle your walls
For the times they are a-changin'.

Begge krisene: finanskrisen som begynte med kreativt salg av sub-prime lån i USA via gjeldskrisen som begynte med politikere som låneekspanderte seg til valgseier over tid, peker tilbake på politikerne. Ønsket om å beholde makten for enhver pris var tyngre enn behovet for å være ansvarlige ledere. Nå må Europas og USAs innbyggere betale regningen i form av betydelige innstramninger.

Tegn tyder på at innbyggere ikke liker å få redusert sine tilvante goder - spesielt ikke når det skyldes dårlig ledelse. Island var først ut med et folkeopprør mot en liten gruppe finansakrobater som resulterte i at statsministeren måtte gå. I Hellas og Italia har man demonstrert med ny politisk ledelse som resultat. Dette etter at Englands Gordon Brown måtte gå - også han pga vannskjøtsel av økonomien. Vil tilsvarende skje i Spania, Frankrike og Tyskland? New York Times skribenten, Thomas L. Friedman, kaller det neste ti-året for Reduksjonens ti-år. Det offentlige har rett og slett ikke råd til å fortsette slik man har gjort og må redusere sitt tjenestetilbud. Den enkelte må ta et større ansvar.

Opprøret Occupy Wall Street ser jeg som toppen av en underliggende misnøye mot ikke bare finansnæringen og dens ledere, men mer dypere mot en politisk styring som ikke gir innbyggerne den velstandsutvikling og trygghet de ønsker og forventer. Ønsket om å løfte denne demonstrasjonen over til ulike universitet, er et ønske om å engasjere større grupper.

På grunn av gjeldsgraden i de fleste Europeiske landene har lederne ikke reelle virkemidler igjen til å drive effektiv motkonjunktur politikk. Derfor klarer de ikke å gi vekst i økonomien som grunnlag for økt sysselsetting. "Den tapte generasjonen" kalles de unge i Spania og Italia som ikke kommer i gang med arbeids- eller voksenlivet sitt.

I Norge ser vi at, på grunn av systematisk nedbygging av forsvar og beredskap over tid, evner politikerne ikke å gi innbyggerne den trygghet de forventer. Terroranslag mot Regjerningskvartalet og nedskytingen på Utøya koblet med en voldtekstsbølge i Oslo, gir utrygge innbyggere.

Som innbyggere ser vi at det vi trodde var solid egentlig ikke er det - når det virkelig gjelder faller det meste fra hverandre. Det er åpenbart at Politiet ikke har den ledelse de trenger ei heller de ressursene de trenger for å gjøre en skikkelig jobb. Statsråd Storberget valgte å gå i kjølvannet av dette.

Utfordringen nå er å tilpasse den offentlige sektoren for en ny virkelighet. Vi må trimme den for et lavere kostnadsnivå. Vi må trimme den for innovasjon av nye mer effektive betjeningskonsepter. Vi må trimme den for nye forretningsmodeller. Vi må trimme den for større fleksibilitet. Vi kan ikke lenger være dogmatiske og hevde at kun det offentlige kan ta ansvar for gitte tjenester eller at de ansattes ønske om familievennlig arbeidstid skal ha fortrinn fremfor innbyggernes behov for service og trygghet. "The Times They Are A-changin'" sang Dyland i 1964. Europas innbyggere av 2011 nynner på den i dag. Men når vil politikerne synge med?