fredag 26. juni 2020

Et næringsliv på stønad


En versjon av denne teksten er publisert i Finansavisen 29 juni 2020

Norsk næringsliv og fotball har to ting til felles:  de må forholde seg til ledig kapasitet og de er i ferd med å bli avhengig av en rik onkel. 
 

Regjeringens 400 milliarder kroner i tiltakspakker siden 12 mars, savner sidestykke i norsk historie. Med bred pensel gjorde man raske grep for å underlette frafallet av inntekter. Målet var å sikre levedyktige virksomheter og arbeidsplasser slik at det er noe å komme tilbake til. Regjeringens handlekraft har vært imponerende.

 

Nå, tre måneder etter, ser vi at faktisk eller opplevd smittefare og sosial distanse vil prege den delen av økonomien hvor mennesker er i interaksjon med hverandre. Oppvåkningen må tas saktere enn man håpte på - noe som gjør at vi vil befinne oss i Covid-situasjonen lenge. 


Det vi sitter igjen med er at tiltak for å begrense smitte kombinert med psykologiske sperrer hos konsumentene, vil påvirke tilbudet og etterspørselen etter en rekke varer og tjenester inntil vi har en vaksine – som er antatt å være tilgjengelig i slutten av 2021. Da er det en utfordring at dette berører for omlag 80 prosent av norsk økonomi. 

 

Fortsatt stønad til virksomheter og arbeidsplasser som var marginalt lønnsomme før pandemien eller tilhører fortiden, er ikke å foretrekke fremfor å støtte virksomheter og arbeidsplasser som svarer på de store utfordringen mht omstilling og bærekraft. Dette er bakgrunnen for at Stordalen i Choice og en rekke sentrale næringslivsledere har hevet stemmen for en forlengelse av krisetiltakene. De vil sikre fortsatt støtte. Mens dette er forståelig fra deres ståsted, er det problematisk for samfunnet å opprettholde en økonomisk unntakstilstand. 


På ett tidspunkt må krisepakkene stoppe og næringslivet ta grep og ansvar for å tilpasse seg den nye normalen. På et tidspunkt må man velge mht hvem som skal fortsette å få støtte. Kanskje er dette tidspunktet for å restarte norsk næringsliv. Stikkordene for restartingen vil være kapasitetstilpasning og innovasjon. 

 

Når tjenesteytere må forholde seg til sosial distanse, sier det seg selv at man ikke kan fortsette som om ingenting har skjedd. Med halvparten av kapasiteten og omsetningen borte, tvinges man til innovasjon i produksjonen og leveransen av tjenestene for å få en god økonomi under de rådende markedsforholdene. 

 

Jeg er ikke bekymret for kostnadsreduksjons delen av hestekuren. Derimot er jeg bekymret for lederes evne til å innovere for å skape verdier for kundene. Våre data viser at  ledere har forbedringspunkter. 

 

NHH og DIGs innovasjonsindeks, som er implementert i flere land, viser det samme bildet: kundene opplever de målte bedriftene som ikke særlig innovative. 

 

Moralen er: Jo lengre man blir værende på tiltak, jo lengre skyter man ut i tid kravet til innovasjon og omstilling som vil måtte komme.  De som tar hestekuren nå - blir uavhengig av statens tiltakspakker - vil være de virksomhetene og de arbeidsplassene som bygger den fremtidige økonomi. Det Norge trenger er flere bedrifter som tilfører statsbudsjettet midler fremfor bedrifter som lever av statsbudsjettet.

 

Ingen kommentarer: