Er Uber et glorifisert pirat-taxiselskap bemannet av løsarbeidere eller en revolusjonerende måte å transportere mennesker på, bemannet med mikro-entreprenører? Svaret er avhengig av hvilket syn du har på delingsøkonomien - et syn som er sterkt påvirket av egeninteresser.
Debatten om delingsøkonomien er preget av to leirer: de som ser det positive og de som ser det negative i det nye. I tilfellet Uber er Taxiforbundet imot fordi deres næringsinteresser er truet. LO er negative delvis fordi arbeidstaker -arbeidsgiverrollene blir endret. Arbeidsgiverorganisasjonen Abelia er positive delvis fordi mange av deres medlemmer er delingsselskaper. Ledere av aktivatunge selskaper (feks hoteller) er generelt negative til de nye aktivalette plattformselskapene (feks Airbnb). Alle vil forsvare sitt revier ved å kreve at det nye, som de opplever truer deres eksistens, innpasser seg etablerte lover, regler, forskrifter, og skatteregimer.
På den annen side ser ledere av de nye plattformselskapene bare mulighetene og krever at det gamle regime mykes opp for å gi rom for det nye. Begge har rett fordi de argumenterer ut ifra sine roller mer enn det prinsipielle - noe som selvfølgelig preger deres tanker og argumenter.
Men i debatten må man skille mellom de korte og de lange linjene og hva vi som samfunn ønsker. Men løsningene på de kortsiktige utfordringene vil være preget av det langsiktige synet. For meg er det spesielt tre prinsipielle ting som preger mitt syn på det kortsiktige:
- Delingsøkonomien gir innovasjonskraft
- Delingsøkonomien gir miljøgevinster
- Delingsøkonomien kan bidra til mindre ulikhet i samfunnet
Innovasjonskraft: Plattformselskapene har de facto lavere transaksjonskostnader – noe som blir fremhevet i festskriftet til avdøde Ronald Coase(1). De lavere kostnadene skyldes delvis at de ennå ikke er tilpasset mht regler og beskatning. Men selv justert for dette har de lavere driftskostnader. I tillegg vil en gjensidig vurderingsfunksjon bygge inn tillit i systemet ved at kjøpere og selgere som får dårlig evaluering må endre atferd eller bli presset ut.
I tillegg har mange plattformselskaper et bedre markedstilbud enn de etablerte. Drosje, kantine, grafisk, eller hotellnæringen blir angrepet ikke bare fordi de nye aktørene er rimeligere. Mange vil hevde at de dekker kundens behov bedre.
Kombinasjonen lavere driftskostnader og bedre markedstilbud tvinger de etablerte til innovasjon for å overleve. Kundene og samfunnet ønsker mer produktive og innovative bedrifter. Men å bli utfordret er ubehagelig.
Miljøgevinster: Delingsøkonomien gir en bedre utnyttelse av ledig human eller realkapital. Den aktive bruken av for eksempel en bil er 30 prosent over dens levetid. Den står med andre ord parkert i 70 prosent av tiden. Da kan andre benytte den. Faktum er at en godt utnyttet leie- eller delebil, gjennom for eksempel nabobil.no, fjerner 10 eiebiler fra garasjene. I en EU-rapport fra januar 2016(2) fremkommer det at for EU-28 kan delingsøkonomien teoretisk løfte det samlede brutto nasjonalproduktet med EUR572 milliarder hvert år. Selv om man justerer dette til EUR 150 – 300 milliarder pr år, er effekten vesentlig. I praksis betyr dette at veksten skjer ved å bedre utnytte hva vi allerede har produsert. Det er godt for miljøet og det grønne skiftet.
Mindre ulikhet: I 2014 raste debatten i kjølvannet av den franske økonomen Thomas Piketty og hans bok «Capital in the twenty-first century». Hans omfattende studie pekte på at de som besitter kapital synes gjennomgående å ha en høyere vekst enn den generelle veksten i samfunnet (r > g). I den nylig utkomne boken «The sharing economy», peker forfatteren Arun Sundararajan på at delingsøkonomien gjør privatpersoner til micro-entreprenører. Når bil, hus, leilighet, hytte, båt, etc gjøres tilgjengelig for et marked, kan vi alle være med på den gevinstrealiseringen som Piketty peker på. I sum vil dette gi en mindre ulikhet mellom de profesjonelle og ikke-profesjonelle kapitalistene.
Det som preger mitt syn er nødvendigvis ikke det som vil prege andres syn. Vi har alle ulike avveininger. Men vi skal ta innover oss at vi velger å se verden med de brillene vi har på - som ofte er bestemt ut i fra hvor vi står. Med andre ord: hvilke interesser – politiske, fagforenings, eller næringsmessige - vi representerer. Men dette kan hindre oss fra å se de lange linjene og gjøre se rette valgene.
Med andre ord: vi tilnærme oss de kortsiktige lokale beskatning og regulerings problemene av de nye selskapene på èn måte når vi ser det overordnede positive i delingsøkonomien. Velger man det motsatte syn, vil løsningene preges av dette – noe som vil kunne gi oss mindre innovasjonskraft, færre miljøgevinster, og større samfunnsmessig ulikhet. Det tror jeg få ønsker.
1 «Forever contemporary: the economics of Roland Coase», The Institute of Economic Affairs, 2015
2 «The cost of non-Europe in the sharing economy”, European Parliamentary Research Service, januar
2016.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar