Hva skal Norge leve av?

Norges omstilling, som har skapt mange overskrifter, kan samles under to overskrifter: 

• ”Hva skal Norge leve av”  
• ”Jakten på den nye oljen”

I den første leiren finner vi argumenter knyttet til økt satsing på industribedrifter, mer av den gamle oljen, bedre ressursutnyttelse , mindre byråkrati og økt produktivitet. I den andre leiren finner vi feks laks, vind, natur, kunnskap og design.

Det siste utspillet, som er i den første leiren, finner vi i en Aftenposten-kronikk 19 september hvor Anita Krohn Traaseth, Innovasjon Norge og Silvija Seres, Polyteknisk Forening konkluderer med at ”Norge har størst teknologisk fremtidsmuligheter der råvarene utvinnes og foredles i høyteknologiske industrinisjer!”

Utspillene skurrer i mine ører av to grunner. For det første er Norge en kunnskapsbasert tjenesteøkonomi. Da fremstår det som underlig at vi skal bygge Norge på det som utgjør ca 20 prosent av brutto nasjonalproduktet. For det andre: når norsk industri, i følge NHH-kollega Kjell Gunnar Salvanes, har større nytte av å adoptere teknologi fremstår det som underlig at vi skal utvikle ny teknologi?

Innovasjon i tjenesteytende sektor er et forsømt område – noe debatten og virkemiddelbruken speiler. Som ett av to senter for forskningsdrevet innovasjon (av totalt 38 SFIer) som har tjenesteinnovasjon som fokus, har vi siden oppstarten i 2011 gjort oss en rekke observasjoner knyttet til næringsvirksomhet, ledelse, og innovasjon. Her er tre.

Observasjon # 1: I 2015 utgjorde immaterielle aktiva (feks patenter, intelectual property, og merkenavn) som vi forbinder med tjenesteytende virksomheter, hele 84 prosent av verdien av selskapene som inngår i den amerikanske Standard & Poor 500 indeksen. I 1975 utgjorde fysiske aktiva, som vi forbinder med industrivirksomheter, 83 prosent av firmaverdien. En stille tjeneste-revolusjon har med andre ord funnet sted i løpet av de siste 40 årene. I Norge sysselsetter tjenesteytende sektor omlag 80 prosent av arbeidsstokken og hele 400.000 finner vi i varehandelen.

Observasjon #2: I dag har ledere større fokus på kundelojalitet, gjenkjøp og kunderelasjoner enn produksjonsmessig effektivitet. Grunnen er at verdiskaping for kundene har en større effekt på verdifastsettelsen av et selskap enn industriell effektivitet. I boken ”Tilt: Shifting Your Strategy from Products to Customers” beskriver Niraj Dawar denne endringen i lederfokus. Dagens mantra er at eierne i langt større grad er avhengig av fornøyde, lønnsomme og lojale kunder for å ta ut gevinster. Fordi produkter har en lei tendens til å bli generiske, legges tjenester på toppen for å kunne ta ut større betalingsvillighet.

Observasjon #3: Som en følge av punkt 1 og 2 over, har ledere i dag større fokus på innovasjoner for å skape verdier for kundene fremfor innovasjoner for å øke produksjons og administrativ effektivitet. Økt bruk av  industriroboter, som kan redusere produksjonskostnadene, suppleres i dag med aggressiv bruk av feks selvbetjenings teknologi, kunderoboter og avanserte algoritmer for å øke kundetilførte verdier. På denne måten flyttes robotene fra produksjon til interaksjon med kundene. Mens innovasjoner for kostnadskutt stopper når man når null, vil verdiskapingen for kundene være utømmelig.

Avslutning

Det er vanskelig å forutsi hva Norge skal leve av eller hva som er den nye oljen. Men at fremtiden handler om tjenester mer enn industri, er åpenbart. Det vil også i større grad handle om markedsinnovasjoner fremfor produksjonsinnovasjoner. Statsråd Brende luftet følgende spørsmål i en debattkronikk i Dagens Næringsliv i 2014: ”Kan vi se for oss økt norsk eksport av tjenester og ikke bare råvarer?” Jeg synes det høres mer innovativt, ambisiøst, og fremtidsrettet ut enn å satse på en industri basert på råvarer!

Delingsøkonomi: Hva du ser bestemmes av brillene du har på

Publisert som debattkronikk i Bergens Tidende 9 september 2016

Er Uber et glorifisert pirat-taxiselskap bemannet av løsarbeidere eller en revolusjonerende måte å transportere mennesker på, bemannet med mikro-entreprenører? Svaret er avhengig av hvilket syn du har på delingsøkonomien - et syn som er sterkt påvirket av egeninteresser.

Debatten om delingsøkonomien er preget av to leirer: de som ser det positive og de som ser det negative i det nye. I tilfellet Uber er Taxiforbundet imot fordi deres næringsinteresser er truet. LO er negative delvis fordi arbeidstaker -arbeidsgiverrollene blir endret. Arbeidsgiverorganisasjonen Abelia er positive delvis fordi mange av deres medlemmer er delingsselskaper. Ledere av aktivatunge selskaper (feks hoteller) er generelt negative til de nye aktivalette plattformselskapene (feks Airbnb). Alle vil forsvare sitt revier ved å kreve at det nye, som de opplever truer deres eksistens, innpasser seg etablerte lover, regler, forskrifter, og skatteregimer. 

På den annen side ser ledere av de nye plattformselskapene bare mulighetene og krever at det gamle regime mykes opp for å gi rom for det nye. Begge har rett fordi de argumenterer ut ifra sine roller mer enn det prinsipielle - noe som selvfølgelig preger deres tanker og argumenter.

Men i debatten må man skille mellom de korte og de lange linjene og hva vi som samfunn ønsker. Men løsningene på de kortsiktige utfordringene vil være preget av det langsiktige synet. For meg er det spesielt tre prinsipielle ting som preger mitt syn på det kortsiktige:

• Delingsøkonomien gir innovasjonskraft 
• Delingsøkonomien gir miljøgevinster 
• Delingsøkonomien kan bidra til mindre ulikhet i samfunnet 

Innovasjonskraft: Plattformselskapene har de facto lavere transaksjonskostnader – noe som blir fremhevet i festskriftet til avdøde Ronald Coase(1). De lavere kostnadene skyldes delvis at de ennå ikke er tilpasset mht regler og beskatning. Men selv justert for dette har de lavere driftskostnader. I tillegg vil en gjensidig vurderingsfunksjon bygge inn tillit i systemet ved at kjøpere og selgere som får dårlig evaluering må endre atferd eller bli presset ut. 

I tillegg har mange plattformselskaper et bedre markedstilbud enn de etablerte. Drosje, kantine, grafisk, eller hotellnæringen blir angrepet ikke bare fordi de nye aktørene er rimeligere. Mange vil hevde at de dekker kundens behov bedre. 

Kombinasjonen lavere driftskostnader og bedre markedstilbud tvinger de etablerte til innovasjon for å overleve. Kundene og samfunnet ønsker mer produktive og innovative bedrifter. Men å bli utfordret er ubehagelig. 

Miljøgevinster: Delingsøkonomien gir en bedre utnyttelse av ledig human eller realkapital. Den aktive bruken av for eksempel en bil er 30 prosent over dens levetid. Den står med andre ord parkert i 70 prosent av tiden. Da kan andre benytte den. Faktum er at en godt utnyttet leie- eller delebil, gjennom for eksempel nabobil.no, fjerner 10 eiebiler fra garasjene. I en EU-rapport fra januar 2016(2) fremkommer det at for EU-28 kan delingsøkonomien teoretisk løfte det samlede brutto nasjonalproduktet med EUR572 milliarder hvert år. Selv om man justerer dette til EUR 150 – 300 milliarder pr år, er effekten vesentlig. I praksis betyr dette at veksten skjer ved å bedre utnytte hva vi allerede har produsert. Det er godt for miljøet og det grønne skiftet. 

Mindre ulikhet: I 2014 raste debatten i kjølvannet av den franske økonomen Thomas Piketty og hans bok «Capital in the twenty-first century». Hans omfattende studie pekte på at de som besitter kapital synes gjennomgående å ha en høyere vekst enn den generelle veksten i samfunnet (r > g). I den nylig utkomne boken «The sharing economy», peker forfatteren Arun Sundararajan på at delingsøkonomien gjør privatpersoner til micro-entreprenører. Når bil, hus, leilighet, hytte, båt, etc gjøres tilgjengelig for et marked, kan vi alle være med på den gevinstrealiseringen som Piketty peker på. I sum vil dette gi en mindre ulikhet mellom de profesjonelle og ikke-profesjonelle kapitalistene.

Det som preger mitt syn er nødvendigvis ikke det som vil prege andres syn. Vi har alle ulike avveininger. Men vi skal ta innover oss at vi velger å se verden med de brillene vi har på - som ofte er bestemt ut i fra hvor vi står. Med andre ord: hvilke interesser – politiske, fagforenings, eller næringsmessige - vi representerer.  Men dette kan hindre oss fra å se de lange linjene og gjøre se rette valgene.

Med andre ord: vi tilnærme oss de kortsiktige lokale beskatning og regulerings problemene av de nye selskapene på èn måte når vi ser det overordnede positive i delingsøkonomien. Velger man det motsatte syn, vil løsningene preges av dette – noe som vil kunne gi oss mindre innovasjonskraft, færre miljøgevinster, og større samfunnsmessig ulikhet. Det tror jeg få ønsker.

1 «Forever contemporary: the economics of Roland Coase», The Institute of Economic Affairs, 2015 

2 «The cost of non-Europe in the sharing economy”, European Parliamentary Research Service, januar 

2016.