Hvorfor Amazons Kindle 2 ikke kan bli produsert i USA

I siste nummer av Harvard Business School magasinet ”HBS Alumni Bulletin” er det et oppslag som illustrerer mitt poeng i blogginnlegget ”Innovatørenes samfunnsansvar” på en glimrende måte.

HBS professorene Gary Pisano og Willy Shih McKinsey Award-vinnende artikkel i Harvard Business Review, påpeker at mens Kindle 2 e-reader ble designet av Amazon's Lab126 enhet i California, ble det store flertallet av dets komponentene laget i Kina, Taiwan og Sør Korea, og satt sammen i Kina. Grunn: USA har i outsourcing prosessen mistet kompetansen som ligger bak produksjonen av de enkelte komponentene.


Flex circuit connector
Made in China
REASON U.S. supplier base eroded as the manufacture of consumer electronics and computers migrated to Asia.

Electrophoretic display
MADE IN TAIWAN
REASON Its manufacture requires expertise developed from producing flat-panel LCDs, which migrated to Asia with semiconductor manufacturing.

Highly polished injection-molded case
MADE IN CHINA
REASON U.S. supplier base eroded as the manufacture of toys, consumer electronics, and computers migrated to Asia.

Wireless card
MADE IN SOUTH KOREA
REASON South Korea used its infrastructure for designing and manufacturing consumer electronics to become a center for making mobile phone components and handsets, especially products using CDMA technology, which is widely used in South Korea.

Controller board
MADE IN CHINA
REASON U.S. companies long ago outsourced the manufacture of printed circuit boards to Asia, where there is now a huge supplier base.

Lithium polymer battery
MADE IN CHINA
REASON Battery development and manufacturing migrated from the U.S. to Asia along with the development and manufacture of consumer electronics and notebook computers.

PS!
Innovasjon Norge er gjennom en rekke avis oppslag under angrep. Mange glemmer at agenten opptrer på prinsipalens vegne. Kan det være at de Rødgrønne forsømmer seg hva gjelder innovasjon? Man skal vokte seg for å skyte pianisten når man ikke liker musikken. Kanskje ligger feilen mer i mandatet til Innovasjons Norge enn i implementeringen. Just a thought!

Politikernes sanne ansikt

Fra Ukeavisen Ledelse 8 oktober 2010

Politikerne er forundret over at velgerne er forundret over deres oppførsel og at de har en svært avtagende tillit til dem. Man kan undres hva som skjer med politikerne straks de får makt. Det handler om integritet, anstendighet og tillit – noe de folkevalgte synes å forvalte på en særs dårlig måte. Gavesakene er bare ett eksempel på et mønster.

I moderne økonomier kan alt selges – så også politikk og politikere. På et hvert partikontor sitter det strateger som tenker som tradisjonelle markedsførere av såpe og vaskemidler. Målet er politisk makt for enhver pris. I dette landskapet kan det virke som om at geriljamarkedsføring best beskriver hva strategene og politikerne bedriver i ord og handling. Eksemplene er for mange til at det er tilfeldig.

Bjarne Håkon Hansen saken er ett eksempel på verbal geriljakrigføring. Hvordan noen av de folkevalgte behandlet sin tidligere partikollega er kritikkverdig. Vulgære ord og mistenkeliggjøring ble benyttet for å beskrive han og ”barnehagebaronene” som han representerte. Alt handlet om å beskytte de RødGrønne i barnehagesaken. Da mobiliserer partistrategene troppene til krig. Men når de RødGrønne selv er "utbytte baroner" ovenfor for eksempel Statskraft, sitter man ikke da i glasshus? Er angrep og mistenkeliggjøring det beste forsvar?

Gaver og pengestøtte til politikere vitner ikke bare om personlig dårlig dømmekraft og integritet, men åpner opp for ideen om at politisk innflytelse kan kjøpes. Norske embetsmenn og kvinner blir oppsagt når de er knyttet til slike saker. Men er politikerne konsekvente? Vise-admiral Reksten ble oppsagt av daværende forsvarsminister Strøm Eriksen på grunn av uklarhet rundt en reiseregning på kr 6.400 mens hun selv mottok gaver av langt større verdier. Er det forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomon?

Politikk handler om tillit. Da må man som et minimums krav ha at de folkevalgte oppfører seg minst like anstendig som dem de representerer. Anstendig oppførsel tilsier i tillegg til respektfull omgang med og omtale av andre mennesker at man er ærlig og holder hva man har lovet. For ofte opplever vi at valgløfter blir løpt i fra. I prosessen ser vi unnvikelsesmanøvre og bortforklaringer som ikke tåler dagens lys. Statsråd Kristin Halvorsens bortforklaring av hennes direkte sendte TV-lovnad om fratredelse ved ikke full barnehagedekning innen 2007, vil stå som et grelt eksempel. Er det slik at målet helliger middelet?

Den siste tids avsløringer har fått oss til å undre om politikerne mister deler av sin verdighet og anstendighet i jakten på egne goder og i kampen om å beholde partiets makt. Tillit er som kjent noe man må gjøre seg fortjent til – ikke noe man kan be om. Hva politikerne glemmer er at tillit ikke deles ut en gang for alle i valg. Det er når de er valgt at jobben med å bygge tillit begynner. Hva de mest profilerte politikerne har prestert i det siste er alt annet enn hva vi forventer av de folkevalgte som nasjonale rollefigurer.

Paradoksalt nok er politikerne de første til å fremheve næringslivsledere og idrettpersoners ansvar som rollefigurer privat og offentlig. Økonomisk moderasjon blir ofte fremhevet. Den generelle holdningen er at vi må forvente mer av disse. Hvordan kan vi da ha politikere som rollefigurer når de har en atferd som er nokså kritikkverdig. I fremtiden vil vi kanskje si til våre barn ”du må ikke gjøre som Halvorsen, Navarsete, Stoltenberg, eller Kleppa”. Kanskje svarer barna at ”vi tok en Gahr-Støre”.

Innovatørens samfunnsansvar

Fra Ukeavisen Ledelse 27 august 2010.

Innovasjon er det nye moteordet. Men er innovatørenes hovedoppgave å utvikle nye produkter eller tjenester som kan sikre bedriftenes lønnsomhet og gjøre livet bedre for kundene? Svaret er ikke åpenbart. Mens innovasjoner er bra, løser de ikke Norges store problem: skape flere arbeidsplasser. La meg utdype.

På tampen av sommeren fikk vi to mediaoppslag om innovasjon og verdiskaping: Norge som innovasjonssinke og Oslo som vinneren av norsk verdiskaping. Diskusjoner om målemetoder og hvilken landsdel som har høyest verdiskaping adresserer ikke det egentlige problemet Norge sliter med: hvordan kan vi gjennom innovasjon skape fremtidige arbeidsplasser som gir grunnlag for full sysselsetting?


Se til Silicon Valley roper mange. Men arbeidsledigheten i ”the Valley” er høyere enn USAs landsgjennomsnittet på 9,7 prosent. Hvordan kan vi forstå det? De bedriftene vi alle beundrer for sine massive innovasjoner, som for eksempel Apple, Google, Cisco, Facebook, HP, eBay, ligger alle i Silicon Valley. Produktene deres har gitt mange kunder og brukere stor nytte og glede. Bedriftene har vist at de har truffet godt med sine innovasjoner. Men noe har skjedd med sysselsettingen. Tidligere skjedde den siste fasen i innovasjonsprosessen - skaleringsfasen eller oppbygging av produksjonskapasitet- lokalt i ” the Valley” . Dette ga grunnlag for å bygge nye IT-fabrikker og ansette en rekke nye medarbeidere.

I dag er det totalt 166.000 IT-fabrikkansatte i USA – et tall som er lavere enn da de første PCene ble laget i 1975. Ettersom næringen har modnet og kostnadseffektivitet blitt viktigere, har det gradvis vokst frem en datafabrikk industri i Asia som i dag sysselsetter omlag 1,5 millioner mennesker. Den største IT-fabrikken er Foxconn med 800.000 ansatte og USD 62 milliarder i omsetning. Blant kundene finner man blant annet Apple, Dell, Microsoft, HP, Intel og Sony. Foxconn har flere ansatte enn disse bedriftene til sammen. Det som imidlertid gjorde dem verdensberømt var rapporter om høye selvmordstall.

Mens Apple i dag har 25.000 ansatte i USA, sysselsetter de om lag 250.000 hos Foxconn. Tilsvarende forholdstall (10til 1) gjelder også for Dell og en rekke andre. For hver IT-ansatt i USA er det 10 IT-fabrikkansatte i Kina. Problemet er at mens Kina blir fremragende i å produsere og skalere blir USA tilsvarende dårligere. Det er ikke i Norges langsiktige interesse å ha arbeidskraft i produksjon på tappekran i andre land.

Nå vil mage økonomer hevde at de kunnskapsbaserte verdiøkende tjenestene og mye av overskuddet forblir i landet. Outsourcing er dermed ikke noe problem. Jeg mener det er et for snevert perspektiv. Vår egen historie viser at når ledelsen i en bedrift flyttes til Oslo, skjer det noe med næringslivet lokalt. Jeg mener at på samme måte skjer det noe med Norge når vi mister produksjons- og skaleringskompetansen.
Myndighetenes utfordring ligger i å tilrettelegge for at alle entreprenører og innovative bedrifter kan skalere opp i Norge. Det er dette som vil gi betydelig økt sysselsetting – ikke innovasjonen og nyetableringen – men det er lettere sagt enn gjort.

Skalering er vanskelig. Investeringene er ofte mye høyere enn i innovasjonsfasen og beslutningene om produksjon må fattes lenge før noen vet noe om innovasjonens kommersielle suksess. Slike beslutninger krever en god porsjon klarsyn og sterke nerver. Bommer man i tid eller omfang kan det få fatale konsekvenser. Myndighetene kan bidra med å redusere denne kommersielle risikoen og dermed gi grunnlag for økt sysselsetting.

Forskning har lært oss følgende. Mens tjenesteytende virksomheter vokser primært gjennom oppkjøp av andre selskaper som gjøres mer effektive ved å eliminere dobbeltfunksjoner, vokser fabrikker ved å investere i større kapasitet og ansette flere mennesker. Det Norge trenger er flere kunnskapsbaserte virksomheter som kan gi grunnlag for sysselsetting av mange.

Forskning på samspillet mellom service innovasjon og arbeidsplasser er svært aktuelt, men neglisjert. For å opprettholde vår høye levestandard må vi produsere varer og tjenester som ikke Kina kan produsere og som verden er villig til å betale en høy pris for. Forskningens oppgave blir å komme frem til nye løsninger som gir oss høy verdiskaping, mer effektive produksjonsprosesser og flere nye arbeidsplasser i Norge. Silicon Valley og USA har lært oss at etablering av høykompetente innovative arbeidsplasser ikke vil være tilstrekkelig for å sysselsette Norge.

Norge som merkevare?

Sommersesongen er på hell. Snart foreligger reisestatistikk for hvem og hvor mange som kom til Norge. En oppgang vil vi bli forklart med god markedsføring. En nedgang vil bli forklart med finanskrisen. Få vil snakke seriøst om betydningen av merkevaren Norge. Jeg vil hevde at den holdning til og oppfatning av Norge som er eller danner seg ”der ute” kan vi ikke stille oss likegyldige til av tre grunner: tilgang på arbeidskraft, virksomheter og turister. La meg utdype.

I et debattinnlegg i Dagens Næringsliv 4. desember 2001 hevdet BI-professorene Selnes og Reve at i en usikker verden har norsk turistindustri gode muligheter. ”Selg Norge som det trygge, det rene og det fredelig” er deres råd. Etter min mening er det to forhold som mangler i deres tenking – betydningen av arbeidskraft og næringsliv som merkevarebygger av landet. Finland fikk en ny posisjon i Europa og verden med NOKIAs suksess. Det samme har skjedd i Kina og India.

Norge trenger flere arbeidstakere som grunnlag for økonomisk vekst. Men ikke hvilken som helst type arbeidskraft. Merkevaren Norge kan hjelpe oss å tiltrekke spesialister og annen høytutdannet arbeidskraft som vil hjelpe oss i utviklingen av vår fremtidige næringsliv. Mennesker flytter på seg i langt større grad enn før. For å tiltrekke seg nye innbyggere kan man på nasjonalt plan fokusere livskvalitet (lav kriminalitet, lav forurensing). Kommuner kan kommunisere spennende jobber, barnehagedekning, skolekvalitet eller oppvekstvilkår for barn. Merkevaretenking handler om å tiltrekke seg og beholde ”de rette” innbyggerne for å øke skatteinngangen og bidra til økonomisk vekst.

Norge trenger flere virksomheter som kan gi grunnlag til sysselsetting og økonomisk vekst. Men ikke hvilken som helst type virksomheter. Dersom en nasjon eller kommune ønsker å beholde eller tiltrekke seg en type bedrifter kan de bevisst utvikle en image som en meget næringsvennlige for nettopp denne type virksomheter. Tilgang på kompetent arbeidskraft, gunstige finansieringsordninger, tomtetildelinger eller lave bedriftsskatter og –avgifter vil underbygge slike mål. I fremtiden vil stadig flere bedrifter undersøke hvilke land eller regioner som vil kunne møte deres behov best. Mennesker som har den kompetansen som disse bedriftene etterspør vil søke seg til samme land eller region. Merkevaretenking handler om å tiltrekke seg og beholde ”de rette” virksomhetene for å øke skatteinngangen, sysselsettingen og bidra til økonomisk vekst.

Norge trenger flere mennesker som besøker oss. Men ikke hvilken som helst type besøkende. Vi trenger kjøpesterke turister som verdsetter landet og innbyggerne slik vi fremstår som et produkt av historie, kultur, geografi, økonomi, politikk og klima. Som nasjon kan vi ikke være alt for alle, men vi kan være alt for noen. Til dette trenger vi en bevisstgjøring rundt merkevaren Norge. Kampen om turistene har økt dramatisk. I dag er det ikke uvanlig at vi ser nasjonale reklamekampanjer på internasjonale TV kanaler som for eksempel CNN. Merkevaretenking handler om å tiltrekke seg ”de rette” turistene for å sikre sysselsetting, bosetning og bidra til økonomisk vekst.

Norge bør aktivt utvikle en merkevarestrategi som bygger på historien og nasjonens viktigste ressursbase -mennesker, bedrifter, geografi og kultur. Norske politikere har liten eller ingen tradisjon i merkevare tenking. Det er et område de både kan og må gripe fatt i ved for eksempel å opprette en minister for merkevaren Norge som skal koordinere og lede arbeidet med vårt nasjonale omdømme ”der ute”. I dag er det for mange aktører som drar i ulike retninger. En helhet mangler. Når ”Made in Norway” eller ”Living in Norway” eller ”Travell to Norway” tiltrekker de ”rette” bedriftene, innbyggerne, og turistene som lykkes med sitt valg og oppfordrer andre til å gjøre det samme, da har nasjonen og Merkevareministeren lykkes!

Det er på tide at ”Look to Norway” blir revitalisert, men da må noen være ansvarlig for merkevaren Norge. Statsministeren bør snarest opprette en gruppe som utreder utvikling av merkevaren Norge. På samme måte som blomstene bruker farge og duft for å tiltrekke seg de rette insektene må Norge sende ut signaler som tiltrekker seg de rette innbyggerne, bedriftene og reisende fra andre land. Kampen om talentfulle bedrifter og ansatte er global. Å se på Norge som en attraktiv merkevare kan være en vei å gå.

Elektroniske offentlige tjenester

Skrevet sammen med Line Lervik Olsen og Giulia Calabretta.
Fra Mandag Morgen og
Ukeavisen Ledelse 10 sept 2010

Ingen skattebetaler liker å betale for mye skatt. Likevel gjør vi det gjennom en inneffektiv offentlig sektor. Hva kan økt bruk av selvbetjenings teknologi bety for effektivisering av offentlige tjenester? Er det norske folk modne for innføring av dette? Hvilke erfaringer har de?

Et forsiktig estimat på 10 prosent produktivitetsgevinst på grunn av selvbetjeningsteknologi, skulle tilsi at om lag 80.000 offentlig ansatte kan overføres til andre oppgaver. Antar vi at sektoren oppnår halvparten av den kostnadsreduksjonen (ca 30 prosent) som skjedde innen privat banksektor i forbindelse med innføring av selvbetjening, tilsier dette en reduksjon på minst 100 milliarder kroner i offentlige utgifter pr år. Dette er penger som kan anvendes til andre formål.

I følge data fra Amerikansk kundetilfredshetsindeks har innføring av elektroniske offentlige tjenester i USA gitt svært gode resultater hva gjelder brukertilfredshet. Tilsvarende ser vi fra Norsk Kundebarometer ved Handelshøyskolen BI at de rene Nett-baserte bedriftene (for eksempel Skandiabanken, Finn og Komplett) gir svært høy kundetilfredshet. Vi antar at tilsvarende resultater innen offentlig sektor kan forventes i Norge – en ren bonus effekt!

Økt innføring av elektroniske offentlige tjenester stiller spørsmål om befolkningens holdning og modenhet for adopsjon og bruk av ny teknologi. Er denne lav vil det ha store implikasjoner for hvor fort og radikalt man gå til verks i moderniseringen. I forskningsprosjektet Verdi-drevet service innovasjon ved Handelshøyskolen BI, har vi studert befolkningens holdninger til å benytte ny teknologi samt hvilke erfaringer de har med Altinn (link til Magma artikkel).

I den første studien fant vi at mens 40 prosent av befolkningen er svært modne til å ta i bruk ny teknologi, er 60 prosent avventende og tildels skeptiske. Dette er høyere enn forventet. Mens høyere alder virker hemmende for folks vilje til å adoptere ny teknologi, er utdanning og inntekt fremmende.

I den andre studien så vi på portalen Altinn – en tjeneste som er primært utviklet med næringslivets behov for øye. Privatpersoner og husholdninger skal primært benytte MinSide.no. Paradoksalt nok gikk over 800.000 privatpersoner direkte inn via Altinn.no for å sjekke foreløpig skatteberegning i 2010.

Overraskende mange (ca 40 prosent) benytter fremdeles manuelle kommunikasjon med det offentlige. Kjennskapen til Altinn er svært lav. Hele 75 prosent av de som ikke umiddelbart kjente til Altinn og som etter en oppfrisking, kjente fremdeles ikke til Altinn. Her står man overfor et stort arbeid når det gjelder merkevarebygging og bevisstgjøring av Altinn.

Blant de aktive brukerne av Altinn var tilfredshetsnivået i overraskende lavt (ca 60: skala 0 til 100). Det er ingen særlig variasjon over alder, inntekt og utdanning. Skåren er en oppfordring til å gjøre Altinn bedre på brukergrensesnitt og funksjonalitet for at flere skal benytte portalen.

For å realisere de store gevinstene må man bedre tilpasse løsningene til de enkelte brukergruppenes forutsetninger samt informere dem på en måte som møter deres teknologisk nivå hva gjelder modenhet til bruk av teknologi. Innføring av selvbetjeningsteknologi etter befolkningens holdning og modenhet vil redusere, øke adopsjonsraten og øke avkastningen på investert kapital i utviklingen av slike løsninger – noe skattebetalerne vil verdsette.

Studenter og studier ala 2010

Kommer i Dagens Næringsliv

Vi står ved begynnelsen av et nytt studieår. Mange har kommet inn ved det lærestedet de ønsket. Mange måtte takke ja til det som var ledig. Samfunnet satser stort på utdanning. Vi stiller store beløper tilgjengelig gjennom Statens lånekasse for utdanning. I forhold til andre land har vi en unik finansieringsordning. Spørsmålet er om gunstig og lett tilgjengelig finansiering er tilstrekkelig til å gi oss den arbeidskraften vi trenger for fremtiden.

I et foredrag på University of Maryland, MD, for noen år tilbake uttalte forfatteren av suksessboken "The World is Flat", Thomas L. Friedman: "Mine foreldre sa til meg at jeg måtte spise opp maten min fordi det var sultne barn i andre deler av verden. I dag sier jeg til mine barn at de må være flinke på skolen fordi det er mange smarte barn i andre deler av verden som er sultne på jobbene deres".

Sommeren 2010 tilbringer jeg ved Stanford University i California. Formålet mitt er å konsentrere meg om forskningen min. Når temaet er innovasjon er Silicon Valley et godt sted å holde til. I mine tre måneder har jeg levd sammen med, snakket med og observert studenter. Her følger noen av mine tanker om hva som skjer utenfor Nydalen.

Ved Stanford og tilsvarende universiteter er kravet til å komme inn svært høyt og de mottar søknader fra svært talentfulle studenter over hele verden. Om søkerne passerer den akademiske komiteen, men sliter med finansieringen, vil finansieringskomiteen sørge for at de får penger til å studere. Hele 80 prosent av de som studerer mottar en eller annen form for stipend. Dette er ikke unikt for Stanford. De gode universitetene gjør det for å tiltrekke seg talentfulle studenter.

Jong Lee var en bachelor bio-kjemi student fra sør-Korea som jeg bodde sammen med i en kort periode. Jeg tror han sov maksimalt seks timer per natt. Tiden tilbrakte han på lesesalen og i laboratoriet. En dag fortalte han meg om planene sine: gjøre ferdig bacheloren og masteren på Stanford og deretter PhD ved Harvard før han dro hjem igjen. ”Fantastisk!! Da må jobbtilbudene stå i kø for deg” sa jeg. ”Ja, men konkurransen er hard” svarte han. Sommeren tilbringeren han på campus og tar ekstra kurs samt jobber som forskningsassistent på labben.

Da er vi tilbake til utgangspunktet. I mange deler av verden er det studenter som er ekstremt målrettet i hva de holder på med. Mange av dem arbeider med press fra familien som finansierer hele eller deler av utdanningen. 37 timers arbeidsuke er et ukjent fenomen for dem. Logikken deres er at utdanning fra gode læresteder er en svært god garanti for gode jobber og liv etter på. Dette prentes inn i dem fra barnsben av. Min erfaring er at de asiatiske er veldig fokuserte.

Tankene vandrer uvilkårlig til mitt hjemsted på Handelshøyskolen BI. Hva kan vi lære av dette? Mye, men spesielt en ting slår meg: Når målsetningen med utdanningen er uklar og gunstig finansieringen er lett tilgjengelig, er det lett å forstå hvorfor så mange norske studenter er mindre ambisiøse og målrettede enn sine internasjonale kollegaer.

Problemet som mange unge norske studenter ikke har våknet opp til ennå er at bedriftene som skal rekruttere dem, speider etter talenter over hele verden. Våre studenter må skjønne at det norske arbeidsmarkedet er lite og utvikler seg til å bli globalt. De fleste norske utdanningsinstitusjonene er verdensberømt i Norge, men ikke i verden. Det betyr at norske studener må gjøre en ekstra innsats for å skille seg ut.

Ved slutten av dagen er vi som samfunn avhengig av at våre elever og studenter får gode karakterer, er målbevisste i sine valg, kommer inn på de studiene de vil og benytter studietiden til å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter i verdensklassen. Fordi de aller fleste studenter er normalt utrustet mht intelligens, må de kompensere med hardt arbeid før, under og etter forelesning.

Ved begynnelsen av et nytt studieår inviterer jeg alle studenter til å definere klare mål for hva de vil med studiet, hvilke karakterer de ønsker å oppnå samt hvilken progresjon de vil holde. Her er det bare et svar: sats på mer enn middelmådighet! Det er det mer enn nok av på markedet.

Husk at det er mange smarte studenter i andre deler av verden som er svært sultne på jobben din. Høy studiegjeld og middelmådig utdanning er ikke en bra kombinasjon. Det var dette min venn Jong Lee hadde fått med seg.